Historie.
FUVO var en av de første som spilte bingo i Norge og bakgrunnen var at Reidar Sannerud og Jan Fossum hadde vært i Sverige og opplevd spillet. Utstyr fantes ikke i Norge så det ble innkjøpt fra Sverige og til å begynne med fantes kun 5 rekkers bingoblokker.
FUVO var lovlydige og søkte derfor lensmannen om tillatelse ti å arrangere bingokvelder.
Spillet var ukjent og Politimesteren i Lillestrøm fikk derfor søknaden til behandling. Det første svaret var enkelt og greit. Det finnes ikke regler for denne type spill og dere kan fritt arrangere bingokvelder så lenge dere holder dere innen rammene i lotteriloven til premiering den enkelte kvelden. Den første tiden ble for øvrig bingoen arrangert som klubbkvelder hvor deltagerne måtte være medlem i klubben og betale medlemskontingent for å delta. Medlemstallet vokste raskt den tiden og var en par års tid rekordhøyt !
KAMP OM FOTBALLENE
Bakover i tiden var økonomien trang og fotballene dyre i innkjøp. De laget hadde måtte derfor passes godt på og tas vare på som det aller viktigste man hadde. Valget av balloppasser var derfor en av de viktigste valgene på årsmøtet og i en årrekke var det Torvald Kristiansen på Tyskholen som hadde dette vervet. Torvald jobbet imidlertid i Oslo og kom svært ofte seint hjem og det var derfor hans mor, Maren Kristiansen, eller Maren Tyskholen som hun ble kalt som var balloppasser. Hun hadde ballene innelåst og var svært streng med hvem hun utleverte baller til, og en kunne bare drømme om å få låne mer enn 1 ball om gangen. Om det var trening eller kamp spilte ingen rolle, – ”Torvald har sagt at det ikke skal utlevers mer enn en ball om gangen, så kom ikke her”, var svaret man fikk, kamp eller ikke.
Dette var den gang ballene hadde snøring og løs blære og hvor lapping, pumping og ny snøring var en del av et naturlig rituale før og under kamper. Vaselin ble for øvrig brukt som smøring av ballene før kampene når det regnet eller var bløtt, for å unngå at de ble for våte og tunge.
”KNORTER”
I ”gamle dager” var det ikke noe som het skru knotter eller faste knotter under støvlene. Den gang var det støvler med tykk såle som knottene ble spikret fast under og forberedelsene før kampene foregikk på nederste steinhella på trappa foran huset til Walter Skyvang. Fram med skomakerlesten, hammer og tang og nye knotter be skiftet da de var for lange eller spikrene hadde gått igjennom sålen og stakk opp inne i støvlene. Knotter var noe man måtte holde selv, unntatt hvis man måtte skifte midt under kampen og av den grunn trengte umiddelbar hjelp fra lagledelsen. Mange spekulerte derfor i å vente med å skifte knottene før kampen og hinket til sidelinjen midt under kampen med beskjed om at ”tånga” måtte frem og den og den ”knorten” måtte trekkes ut. I slike situasjoner holdt laget nye ”knorter” og pausen ble aktivt brukt til å banke inn nye der de gamle var trukket ut og kastet.
At laget skulle holde ”knorter” ble derfor et naturlig tema når skruknottene kom og de kunne skiftes ut med lange og korte avhengig av tørr eller bløt bane. Det ble til at laget fortsatt skulle holde knotter til bruk under kampene.
